Det er et yrke fylt med empati og medfølelse, en kraft som drivstoff for å hjelpe dem i deres mest sårbare øyeblikk. Som begravelseskonsulent er vi brobyggere mellom det tragiske og det hellige, det endelige og det evige. Men hva skjer når vi, som hjelper andre gjennom tapet, møter vår egen sorg?
Flere ganger har jeg opplevd tapet av en nær og kjær, hver gang var det en overveldende følelse av både kjent og ukjent. Jeg har sett denne sorgen utallige ganger i øynene på de jeg hadde hjulpet, men det er en helt annen opplevelse å kjenne den knuse mitt eget hjerte.
Jeg var ansvarlig for å organisere seremonien, og samtidig skulle jeg bære min egen sorg. Det var en dobbel rolle som var utfordrende. På den ene siden var jeg konsulenten med nødvendige fagkunnskaper, på den andre siden var jeg den sørgende pårørende. Jeg måtte navigere mellom disse rollene og balansere mellom profesjonalitet og sorg.
En ting jeg innså tidlig var viktigheten av å tillate meg selv å sørge. Som begravelseskonsulent har jeg alltid oppfordret andre til å tillate seg selv å føle sorgen i sin helhet, og nå måtte jeg minne meg selv om dette. Selv om jeg kjente de praktiske aspektene ved en begravelse, var det en annen erfaring å kjenne på den emosjonelle vekten av min egen sorg.
På mange måter hjalp min profesjonelle erfaring meg å håndtere disse tapene. Jeg forsto prosessen, kjente til seremonielle detaljer, og kunne i teorien forberede meg på hva som skulle komme. Men å oppleve det på en personlig måte var en helt annen sak.
Selv om det var utfordrende, gav disse erfaringene meg en dypere forståelse for det å miste noen. Den har gjort meg mer følsom for sorgen og usikkerheten som pårørende opplever, og har gitt meg et enda dypere engasjement i mitt arbeid som begravelseskonsulent.
Jeg lærte også verdien av å være omgitt av støtte. Jeg innså hvor uvurderlig min rolle som begravelseskonsulent er for dem i sorg. Mitt nettverk, både profesjonelt og personlig, ble en kilde til trøst og styrke. Det minnet meg om hvor viktig det er å gi rom for andre å støtte, å gi dem muligheten til å vise kjærlighet og omsorg.
Å begrave en av sine egne er en av de mest utfordrende oppgavene en begravelseskonsulent kan møte. Men det er også en unik mulighet til å forstå på et dypere nivå den reisen vi hjelper andre gjennom.
Når alt kommer til alt, er vi alle mennesker først, profesjonelle deretter. Sorgen skiller ikke mellom yrkesroller, den påvirker oss alle på en personlig måte. Erfaringen med å begrave en nær har lært meg å møte hver families sorg med en dypere forståelse og en fornyet medfølelse.
Disse erfaringene har også gjort meg mer bevisst på mitt ansvar i å støtte mine kolleger som kan oppleve lignende situasjoner. Som begravelseskonsulenter kan vi være gode støtter for hverandre, ved å dele erfaringer, gi trøst og hjelp til å håndtere de emosjonelle belastningene som jobben vår innebærer.
I disse øyeblikkene, der profesjonell og personlig sorg krysser hverandres veier, blir vi minnet på at vi er mer enn utøvere av et yrke. Vi er mennesker med en dyp forståelse av sorgens natur, som står sammen i møte med livets største utfordringer.
Å begrave mine egne var smertefullt og utfordrende, men også en lærerik prosess. Jeg har vokst både som person og som profesjonell, og jeg kan nå møte dem jeg hjelper med en forståelse som bare kan komme fra personlig erfaring.
Så, når vi som begravelseskonsulenter møter vår egen sorg, står vi i den unike posisjonen å kunne bruke vår dypt personlige forståelse til å hjelpe andre. Vi har kjent sorgens tunge vekt, og kan bruke denne forståelsen til å støtte de pårørende med enda større empati og omsorg. Dette gjør oss i stand til å hjelpe andre med enda større innsikt, fordi vi har vandret veien selv. Vi er både hjelpere og medmennesker, sammen i sorgens landskap.
